Bokmålsordboka
dignitar, dignitær
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en dignitær | dignitæren | dignitærer | dignitærene |
| en dignitar | dignitaren | dignitarer | dignitarene |
Opphav
av latin dignus ‘verdig’Betydning og bruk
høyere embetsmann i stat, kirke eller ved hoff;